Skreabrua på Engan over elva Driva. Tegnet av rittmester Bernt Lund i Illustrert Nyhedsblad 1862.

STOROFSEN SOMMEREN 1789

Kilde: Wikipedia

Storofsen, også kalt Storfloa, var en ekstremflom som rammet store deler av innlandet i Norge i juli 1789. Uværet utløste også en rekke jordskred. Dette har gitt uværssommeren navnet Skriusommaren – sommeren med skred.

Flommen skyldtes en kombinasjon av sen snøsmelting, kraftig regnvær og sterk varme, også i fjellet. Den toppet seg mellom 21. og 23. juli, da en bonde i Sunndalen skal ha målt hele 320 mm med regn. Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula, men også andre områder fikk smake uværet. Flommen strakk seg like til Otra på Sørlandet.

Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne, mens andre kilder hevder at det kan ha vært opp mot 80 omkomne. Mer enn 1500 gårdsbruk fikk skatten nedsatt som følge av skadene flommen påførte. Det økonomiske skadeomfanget ble anslått til 563 500 riksdaler.

I Gudbrandsdalslågen skal vannstanden ha fylt hele dalbunnen. Mjøsa ble nesten dekt av trær og avfall, og det skal ha tatt to år før innsjøen var ren igjen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden opptil syv meter over det normale. Vannføringen var trolig nærmerer 5000 m3/s fra Øyeren og nedover. Til sammenligning var vannføringen 3600 m3/s under Vesleofsen i 1995. Befolkningen fikk liten hjelp av myndighetene grunnet dårlig informasjon om katastrofen.

Bakgrunn

Vinteren 1788–1789 var svært kald. Snøen kom imidlertid sent, dette førte til barfrost og dyptgående tele. Denne telen hadde trolig ikke sluppet taket i de dypeste jordlagene i høyfjellet da det kraftige regnværet kom. Barfrosten førte til høytstående grunnvann som mettet myrer og porer i jordsmonnet med vann. Senere på vinteren kom det også unormalt mye snø og sludd.

Dette var mot slutten av den perioden som gjerne kalles den lille istid. En tid med lange vintre og kalde somrer, noe som førte til at breene vokste kraftig. Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter. I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 ble det kaldere igjen. Aller kaldest var det i 1784, som følge av et gigantisk vulkanutbrudd ved Laki på Island. Store mengder gass ble sluppet ut i atmosfæren, noe som førte til nedkjøling og langvarig islegging på mange av elvene i Europa. Og den påfølgende isgangen førte til rekordstore flomstigninger. Mosel steg blant annet med cirka ti meter. I 1787 og 1788 var igjen uvanlig tørt og kaldt i Norge, og på senvinteren kom det store mengder snø. Våren 1789 kom sent, og da den kom var det svært varmt og fuktig. Fuktigheten førte til liten fordampning av snøen.

Antakelig lå det et kraftig lavtrykk over Østlandsområdet som «sugde» til seg varm og fuktig luft fra Atlanterhavet. Samtidig lå det et lavtrykk over Nordland som dro med seg kald luft fra nord. Det lå antakelig også et høytrykk over Finland, og disse to systemene «låste» lavtrykket fast over Østlandet. De to lavtrykkene støtte sammen over Østlandet, dette presset den varme og fuktige luften opp, med et kraftig regnvær som resultat. 20. juli begynte det er voldsomt regnvær, og 21. og 22. juli skal det ha vært et voldsomt regnvær døgnet rundt over Østlandet og Trøndelag. Regnet avtok 23. juli og det klarnet opp igjen 24. juli.

Ei tønne med en åpning på 1450 cm² og med et volum på 132 liter skal ha regnet full på tre døgn på Vollan gård i Romsdal. Dette tilsvarer en regnhøyde på 320 mm på tre døgn.

Utflytting etter flommen

Fogden i Senjen og Tromsø fogderi, Jens Holmboe, kontaktet umiddelbart Kongen i København og ba om økonomiske midler til å hjelpe den flomrammede befolkningen. Da arbeidet tok tid, brukte Holmboe hele sin personlige formue for å hjelpe befolkningen med å bosette seg i Bardu og Målselv. Han søkte også råd hos sin fetter, Bernt Anker, som straks sendte sin mest erfarne skogsinspektør for å bistå Holmboe med råd.

I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18.000–19.000.